Logo for print

Ulrika Kirudd Letmolie i Drammen er mamma til Petter, som snart bli 11 år, et av barna med funksjonsnedsettelser som har deltatt i utprøvingen av velferdsteknologi. Hun er også leder i Handikappede Barns Foreldreforening i Buskerud og Vestfold.

22 ulike teknologier er prøvd ut i prosjektet. Familien ble invitert med i programmet gjennom skolen som sønnen Petter går på. Han har hatt klokke med ringefunksjon og GPS i over et halvt år og har fått oppleve å være mer selvstendig med klokken.

Vandrer langt

Petter har lagt ut på vandring flere ganger, og når han gjør det, kan han vandre langt.

– Det er noe han tenker på, eller vil undersøke. Men det er ikke like innlysende for oss hva det er han skal, eller hvor vi skal finne ham.

Vandringen har ført til flere opprivende episoder for Petter og familien. Allerede i barnehagen la han ut på vandring, mens ansatte og familien lette etter ham. Da han ble funnet hadde han gått flere kilometer ned til havnen i Drammen. Senere har han fått innskytelser og gått fra skolen eller hjemmefra.

Sensor

– Vi undersøkte muligheten for å ha alarm hjemme. Da måtte ha gå med en alarmbrikke på seg hele tiden, men vi hørte fra andre familier at barna lett kunne ta den av seg. Det blir for sårbart. Vi har også forsøkt GPS for jakthunder, men den hadde ikke toveis kommunikasjon. Tilslutt endte vi opp med vanlig husalarm med skallsikring. Den har sensor som sier pling når noen går ut dørene. Med klokken har vi fått større sikkerhet, selv om jeg ikke stoler blindt på den. For han kan slå av ringefunksjonen selv, forklarer Ulrika.

Etikk og velferdsteknologi

Hun er ikke i tvil at det er riktig å bruke klokken som hjelpemiddel.

– Vi mener at det er mer verdig at vi kan finne ham, enn at han går seg bort på egen hånd. Samtidig må vi akseptere at han ikke vil ha oss på slep hele tiden.

Familien har lagt inn telefonnumrene til foreldre, søsken, besteforeldre, avlastere, naboer og venner. Rett etter at han fikk klokken, ringte han mye. Etter hvert bruker han den bare når han lurer på noe eller har noe på hjertet.

Opplevd fortvilelse

– Han kan bli stresset hvis det er noen som ringer mye til ham. Da kan han slå av klokken. Det er en usikkerhetsfaktor for oss, sier moren.

Familien har snakket med Petter om hvorfor han har klokken, og at de kan ringe hverandre med den. Da familien var på høstferie hos slektninger i Sverige i fjor, hadde de lagt igjen klokken hjemme. Fordi de var mange på tur, trodde den ene gruppen at Petter var med den andre, og omvendt. Men han hadde gått i forveien, uten å vite hvor de skulle. Først etter en time fant de hverandre igjen, og da var alle fortvilte og redde.

– Etterpå var Petter enig i at det var best å bruke klokken, forteller Ulrika.

Trygghet med velferdsteknologi

Moren opplever at klokken gir foreldrene mer ro og trygghet. Nå kan Petter leke i hagen med søsken, eller være med lillebror på besøk til naboen. En gang de var på hotell og spiste middag, ville han gå i lekeland med broren før foreldrene var ferdige med å spise. Tidligere har ikke foreldrene turt å la søsknene passe Petter, det har vært for stort ansvar. Men når han nå hadde klokken på armen, kunne hun snakke med ham selv hvis det var noe.

– Slapp av mamma, jeg har klokken, sa han da, og det gikk bra, sier Ulrika.

Mulighetene med velferdsteknologi

Hun og mange andre foreldre til barn med funksjonsnedsettelser er opptatt av mulighetene velferdsteknologien kan gi barna og foreldrene deres.

– De som utvikler teknologien må ha oss foreldrene med på laget, slik at de får vite om problemområdene og hva som er behovet, sier Ulrika Kirudd Letmolie.

Nå vurderer familien å utvide teknologihjelpen og skaffe seg en dagtavle, eller almanakk slik at Petter selv kan være med og ha oversikt over dagene sine.

 

Sist oppdatert: 11. august 2017

​Fant du det du lette etter?​